Det jeg hadde behov for, var en frisk bris. For øveblikket visste jeg ikke hvor jeg kunne finne den, men lykken stod meg uvanlig bi da jeg bestemte meg for en pause fra soling og handling, og ta en sangría – spansk nasjonaldrikk – på en hotellrestaurant. Jeg satte meg på en stol og ventet, betraktet de få folkene på restauranten. Og kelnerne. Jeg hadde ikke unngått å legge merke til at det ikke bare var klimaet som var hett her. Overalt hvor jeg gikk, var det varmblodige mallorcanere – mannfolk. Men jeg tente ikke så voldsomt på de selvgode machoty pene med Blues Brothers-solbriller, brytertrøyer og svulmende, glinsende, svette, oppumpede muskler. Det var akkurat som om de forventet at jentene skulle tenne. Derfor tente jeg ikke. På trass.Han stod ved bardisken og så av og til ut over lokalet i tilfelle noen gjester skulle trenge ham på andre måter enn jeg trengte ham nå. Nå og da løftet han litt på skjorten på brystkassen, luftet seg og lot meg forstå hvor gjerne han ville ta den av seg i varmen. Snart kom han tilbake med notatblokken, klar til å ta imot bestilling. Så på meg med høflig hevede øyenbryn og et blikk fullt av varme løfter. "Una sangría, por favor", sa jeg lavt og så på den fristende munnen hans, lepper jeg brant etter å kysse...Les også Trollet fra Facebook.-