Langsomt forstår jeg at det er hun som eier butikken, og jeg føler meg dum som et brød.Hun forteller at hun fikk en arv av en onkel som alltid hadde likt henne godt. Omtrent samtidig ble hun ferdig med utdannelsen – en fotoskole i Paris – og så slo hun til og kjøpte dette firmaet av en gammel mann som hadde fått Parkinsons sykdom og ikke kunne fotografere mer. Alle bildene han tok ble uklare fordi han skalv så mye. Så fortsetter hun med å fortelle om hvor godt det går, at kundekretsen vokser, og at hun derfor trenger hjelp med fremkallingen og gjøremål i butikken. Jeg titter på henne, og jeg tror det ser ut som jeg lytter meget oppmerksomt, men i virkeligheten har jeg falt i staver over hvordan hun ser ut naken. Jeg nikker og sier ja av og til, og når jeg tror hun ikke ser det forsvinner blikket mitt ned i utringningen på blusen hennes.Kommer jeg få jobben i fotobutikken?-