Sandra lå halvnaken i sengen foran meg. Hun hadde omsider bedt meg med opp i leiligheten sin. Jeg hadde omsider fått henne i seng. Det var da denne trangen til malplassert åpenhet dukket opp.«Han het André,» sa Sandra og rødmet, mens hun i samme øyeblikk skjøv et blekt bryst tilbake under blusestoffet: som om denne André skulle ha vært til stede i rommet. «Han er antagelig den vakreste mannen jeg noen gang har kjent,» sa hun lavt. «Ansiktet hans var mildt og mykt som på en kvinne, men likevel maskulint. Når jeg tenker på ham i dag, ser jeg for meg Andrea Bocelli, den blinde tenoren, du vet. Men det er kanskje fordi André også var blind.» Jeg satte meg opp i stolen. Litt brydd, merket jeg. Lyttet mer oppmerksomt. Jeg reiste meg og satte meg på sengekanten ved siden av Sandra. Hun flyttet litt på seg, slik at jeg fikk plass. Jeg strøk henne over kinnet med knokene og spurte hvordan de kom tettere innpå ham. For det gjorde de åpenbart...Hva er det hun vil fortelle meg?Les også Påskemorgen slukker sorgen.-