.... Dette på tross av at jeg kjenner livets dypeste sannhet og vet at den som ikke lenger føler smerten, heller ikke har noen sjel. Da kom han, gutten – eller guttemannen. For han var ung i forhold til meg, men litt for gammel for pikene jeg straks følte at jeg måtte beskytte. Når en uvedkommende nærmer seg dem, ser jeg nemlig rødt. Like rødt som silkefôret i kappen min, og jeg får horn mot toreadoren og hans spinkle spyd. «Fantegutt og dagdriver,» tenkte jeg, og mine ravnsvarte øyne skjøt som lyn mot ham. Jeg blåste hardt i fløyten for å dømme straffekast, og han stoppet opp. «Han er frekk, også,» tenkte jeg. «Nå later han som han vil se på straffekastet, mens han i virkeligheten har fått et påskudd til å betrakte pikene på nært hold.» Hva skjer? Og hvordan går det med gutten med tryllestaven?-