Folk bryter opp fra solsengene, skyggene fra palmene strekker seg mot dem. Dette er den tiden av dagen hun setter aller mest pris på. De fleste har gått inn i hotellet, stemmesurret har stilnet. Kelnerne løper ikke så hektisk lenger, de tar seg tid til en prat og en spøk seg imellom mens de rydder og tørker av disker og bord. Luften virker renere og friskere, havbrisen feier unna matos og sigarettrøyk, bare bruset fra bølgene og raslingen i palmebladene høres. Han ser rett på henne med de nattsvarte øynene da han inviterer henne på en drink oppe på hans balkong. Den dype stemmen hans overrasker henne totalt. «Så kan vi nyte solen lenger», sier han. Da ler hun nesten høyt, ser lattermildt på ham. Å javisst, solen. Han holder døren opp for henne, et ørlite øyeblikk duver kroppen hennes inn mot hans idet hun passerer ham. I heisen ser han direkte på henne, hun leser anerkjennelse i øynene hans, men han sier ingenting...Les også Til tjeneste.-