Munken Gherardo var sent i 1348 helt alene igjen i klosteret i Sør-Frankrike som han året før hadde delt med en prior og 34 ordensbrødre. Som i de fleste andre kloster etterlevde munkene nemlig regelen om å ta seg av syke og døende. De var derfor spesielt sårbare for den smittsomme pesten som i 1347 kom til Europa om bord på italienske handelsskip. Like før pesten rammet, hadde Europa en befolkning på rundt 75 millioner. Fem år senere var tallet 40 millioner. Nesten halvparten var døde. Klostere og landsbyer lå øde, åkrene grodde igjen, og det var mangel på arbeidskraft. Men noen steder, som i de rike italienske bystatene, ble pesten fulgt av et oppsving: Plutselig var det nok mat til alle, og mangelen på arbeidskraft gav både høyere lønn og teknologiske framskritt. Og den avmakten Guds tjenere hadde vist overfor svartedauden, frigjorde menneskene fra religionens åk. I stedet blomstret nye tanker fram, der mennesket selv stod i sentrum.-