Tidspunktet var perfekt. Da de første korsfarerne med pavens velsignelse i 1096 dro mot Det hellige land, var den muslimske verden oppløst av indre strid, og de europeiske ridderne kunne uhindret marsjere østover. Seier fulgte seier, og i 1099 inntok de kristne Jerusalem. I ren blodrus gikk de fra hus til hus og slaktet muslimske menn, kvinner og barn. Den muslimske verden var lammet av sjokk, og ønsket om hevn ulmet blant kalifene. Men korsridderne tviholdt på makten i Det hellige land og befestet den med et nettverk av uinntagbare borger. Først 100 år senere ble kalifene forent under en sterk hærfører. Saladin demonstrerte overlegenhet i ørkenkrig i slaget ved Hattin Horn og konsoliderte sin posisjon ved å erobre Jerusalem i 1187. I de neste 100 årene bølget kampene fram og tilbake, men da osmanske styrker i 1453 erobret Konstantinopel, markert dette slutten på Det bysantinske riket og på de kristnes frammarsj i øst.-