Ilouka sto helt stille og konsentrerte seg om musikken. Det var som om hun så for seg de ungarske steppene, snefjellene i det fjerne, og sigøynerleirene med flammende bål. Så begynte hun å danse. Publikum satt tause. Musikken ble villere og villere, og Iloukas føtter fløy over det blanke gulvet. Til sist sank hun utmattet sammen, og tjenerne trakk teppet for. Applausen var øredøvende, og hun hørte stemmer som ropte: Kom til oss! Plutselig kom Ilouka til å tenke på at hun var den eneste kvinnen i salen, og hun styrtet ut. Hun visste at hun enda en gang var kommet opp i en farlig situasjon.-