Det er juli 1993. En jernspade klinger i den finske morenejorden. Plateveggene i lagerhallen og sommernattens blå skumring gir skjul for mannen og arbeidet hans. En svetteperle renner fra tinningen ned på halsen og væter skjortekragen. Den tunge pusten hans lyder som ekko i ørene hans. Etter hvert åpner det seg en langstrakt, halv meter dyp grav. Er det noen som ser ham? Graveren ser seg omkring og lytter et øyeblikk. Bare ett par øyne ser på ham, men dette blikket er livløst. En grav. Raskt dekker han over med sand. Graveren jevner til jorden over graven med spaden og gjemmer den forferdelige forbrytelsen i jordens indre. Aino Mattila har forsvunnet. Oppe på åsen roper gjøken ut sommerens siste rop.-