Kaptein Kuro våknet opp i sitt ødelagte romskip. Luft lekket. Det var ingen tegn på hennes venn, Jaron. Kuro løp til fluktpoden og satte kurs for jorden.
En time senere passerte Kuro månen. Hun var en martiansk feelup, og følte seg trist, som å gråte. Hun var helt alene.
Kuros flyktepute kom gjennom skyene, opp ned og ble sittende fast i et tre.
Kuro så ute på svingende, skummelt store grønne ting. Svelger, hun åpnet døren, sakte.
Et dyr hoiet og hoppet i luften, skremmende henne.
Kakadoen lo, "Jeg er Fobon. Dette er mitt tre."
"Er et tre ditt hjem?" spurte Kuro.
Fobon nikket. "Du er ikke herfra, er du?"
"Nei." Hun pekte på himmelen.
Fobon så opp. "Det er langt. Hvordan kan du snakke kakadoo?"
Kuro smilte. "Jeg hører dine tanker, og jeg svarer med tanke. På Mars kalles vi det stille-snakk."
Fobon nikket, og fløy bort.