Det er få møter i europeisk kulturhistorie som er like fascinerende og usannsynlige som det mellom Carl Gustav Jung, sveitsisk psykiater og grunnlegger av analytisk psykologi, og Wolfgang Pauli, østerriksk teoretisk fysiker og en av kvantemekanikkens fedre. Deres samarbeid, som begynte i 1932 og varte i over tjue år, representerer en av de mest dristige utforskningene av grenselandet mellom psykologi og fysikk.

Dette unike samarbeidet fant sted i en særlig dramatisk periode. Samarbeidet oppsto på 1930-tallet, mens Europa gjennomgikk en dyp krise: Den store krigen hadde nettopp etterlatt seg et tungt arv av uro. Den neste begivenheten, andre verdenskrig, var allerede varslet av politiske og kulturelle omveltninger. Det intellektuelle klimaet var imidlertid et av de mest fruktbare i europeisk historie: nye ideer feiet over fysikken, filosofien og psykologien. Jung ledet en gruppe forskere og terapeuter i Zürich. Han søkte etter en dybdepsykologi som kunne forklare menneskehetens store myter, religioner og symboler. Pauli er også i Zürich, ved Institutt for Fysikk, etter å ha bidratt i 1925 til eksklusjonsprinsippet som bærer hans navn. Dette prinsippet revolusjonerer atomfysikken.

Jung er fascinert av vitenskapen, men ser også dens begrensninger, særlig når det gjelder å redusere virkeligheten til det som er kvantifiserbart. Pauli, en streng vitenskapsmann med en rastløs ånd, gjennomgår en dyp personlig krise etter morens død og et mislykket ekteskap. I 1932 henvender han seg derfor til Jung for psykoterapeutisk rådgivning. Dette møtet innleder en overraskende dialog, halvt terapeutisk, halvt filosofisk ( ). Av denne dialogen gjenstår over åtte hundre brev, som ble publisert år senere og i dag leses som en unik historisk begivenhet.

Jung anerkjente Pauli som en eksepsjonell samtalepartner. Pauli var venn og kollega av Einstein, Bohr og Heisenberg, og i 1945 mottok han Nobelprisen. Likevel utelukket ikke hans vitenskapelige klarhet en følsomhet overfor temaer som det ubevisste, symbolikk og drømmer. Pauli inspirerte Jung med sine drømmer: visjoner befolket av arketypiske symboler, mandalaer og alkymistiske figurer. Pauli drømte om en «skyggeverden» befolket av mystiske dyr, hjul og kors – bilder som Jung tolket som tegn på en søken etter balanse mellom motsetninger, mellom vitenskapelig rasjonalitet og åndelig instinkt.

På dette grunnlaget oppstår synkronisitetsteorien, et begrep som Jung utvikler i 1940-årene og som han for første gang definerer fullstendig i 1952, i den berømte essayen han skrev sammen med Pauli: «Synkronisitet som prinsipp for akausale sammenhenger». Synkronisitet beskriver «meningsfull tilfeldighet» mellom psykiske hendelser og fysiske fenomener, hendelser som ikke er forbundet av materielle årsaker, men av felles betydninger. Det er en teori som våger å stille spørsmål ved det klassiske kausalitetsdogmet, den pilaren som hadde støttet moderne vitenskap siden Newton.

I 1948, i Jungs berømte «Psykologiske Klub» i Küsnacht, fremla Pauli sine ideer foran et oppslukt publikum: «Det finnes kanskje et nivå hvor materie og sinn er to sider av samme virkelighet». Det er en idé som forutser mange av dagens debatter om nevrovitenskap, bevissthetens opprinnelse og vitenskapens grenser.

Samarbeidet mellom Jung og Pauli har etterlatt seg et dypt spor. Det har inspirert forskere som Marie-Louise von Franz, analytisk psykolog og samarbeidspartner av Jung, og fysikere som David Bohm. Det kollektive ubevisste, som Jung teoretiserte om, og mysteriene rundt kvanteforviklinger fortsetter å antyde at grensene mellom sinn og materie er mindre klare enn tradisjonell vitenskap har ønsket å tro.