I mange århundrer var vitenskapen et mannsdominert område. Ikke på grunn av manglende talent eller intuisjon hos kvinner, men på grunn av sosiale og kulturelle strukturer som systematisk har ekskludert dem. Dette fenomenet er særlig tydelig i fysikkens historie, og i enda større grad i utviklingen av kvanteteorien. Hva ville det ha blitt av den moderne vitenskapen hvis disse kvinnenes navn hadde blitt anerkjent på lik linje med deres mannlige kolleger? Dette er et spørsmål som vår tid ikke lenger kan ignorere.

Et symbolsk eksempel på denne historiske usynliggjøringen er historien om Lise Meitner, en ekstraordinær fysiker som bidro til oppdagelsen av kjernefysisk fisjon. I 1938 fikk Otto Hahn, hennes mangeårige kollega, hele æren for denne oppdagelsen, og han fikk Nobelprisen for den. Lise Meitner ble derimot henvist til utkanten av vitenskapshistorien, til tross for at hun hadde gjort grunnleggende beregninger som gjorde det mulig å forstå fisjonsprosessen. "Et sinn som aldri mistet sin klarhet", beskrev Albert Einstein henne, men det var ikke nok til å sikre henne anerkjennelse. Lise Meitner, som var jøde og måtte flykte fra Nazi-Tyskland, utførte sitt arbeid i et miljø som var fiendtlig innstilt til både hennes kjønn og hennes identitet.

Historien om disse kvinnene er ikke bare vitenskapelig, men også dypt kulturell. Selv i litteraturens verden har temaet om kvinners usynlighet i intellektuelle yrker blitt tatt opp med stor kraft. Virginia Woolf reflekterte i sitt berømte essay "A Room of One's Own" (1929) over hva en ung kvinne kunne ha gjort ut av Shakespeares geni hvis hun hadde levd på hans tid. Woolf forestilte seg at denne skikkelsen, "Judith Shakespeare", aldri ville ha fått muligheten til å tre frem. Det samme bildet passer perfekt på vitenskapen: Hvor mange kvinner har ikke hatt samme genialitet og klarsyn som en Marie Curie, men aldri hatt tilgang til ressursene, laboratoriene eller samarbeidsnettverkene som trengs for å uttrykke seg?

Kvanteteorien er et spesielt interessant eksempel. Denne grenen av fysikken, som har forandret vår forståelse av den subatomære verden, ble utviklet takket være et fellesskap av geniale hoder, mange av dem kvinner. Men bare noen få navn har blitt stående i historiebøkene. Et av disse er Maria Goeppert Mayer, den andre kvinnen i historien som vant Nobelprisen i fysikk (1963) for sin modell av atomkjernen. I årevis arbeidet Maria under prekære forhold, ofte uten å få tilstrekkelig lønn, begrenset av fordommer mot kvinnelige "forskerfruer". Likevel var hennes bidrag grunnleggende for moderne fysikk.

I tillegg til de individuelle eksemplene er det en bredere refleksjon over "hvorfor" denne usynliggjøringen. Historisk sett ble kvinners forskning publisert under ektemannens eller mannlige kollegers navn, noe som gjorde det vanskelig å identifisere deres reelle bidrag. I mange tilfeller ble kvinner til og med nektet adgang til universiteter eller laboratorier. Et symbolsk eksempel er Royal Society of London, en av de mest prestisjefylte vitenskapelige institusjonene i verden, som først godtok den første kvinnen som medlem i 1945, nesten tre århundrer etter grunnleggelsen.

Det er derfor ikke overraskende at mange av disse kvinnene har fått en marginal plass selv i det folkelige og akademiske minnet. Selv i dag er historiene deres ofte ukjente. Likevel fortsetter arbeidet deres å ha stor innflytelse på måten vi ser verden på. Kvantefysikken hadde ikke vært det den er uten disse kvinnene.

Å skrive om kvinner og vitenskap, og særlig deres prestasjoner innen kvanteteori, er ikke bare en historisk rettferdighetshandling. Det er også en refleksjon over nåtiden og fremtiden. Målet er ikke bare å gjenfinne...