I det menneskelige kunnskapslandskapet blir grensene mellom vitenskap og filosofi stadig mer gjennomtrengelige, noe som gir opphav til uventede dialoger mellom tilsynelatende fjerne verdener. I denne boken utforsker vi det fascinerende skjæringspunktet mellom østlige filosofier, med særlig fokus på buddhismen, og moderne oppdagelser innen kvantefysikken. Målet er klart: å skissere hvordan årtusengamle innsikter fra tradisjoner som buddhismen kan kaste nytt lys over kvanteteorier og reise dyptgripende spørsmål om virkelighetens natur, persepsjon og selve eksistensen.

Denne boken er den første i en trilogi som fokuserer på buddhisme, hinduisme og taoisme. Temaene som tas opp, belyser likheter mellom disse tankesystemene og de grunnleggende prinsippene i kvantefysikken. Likhetene er forbløffende.

I buddhismen står begrepet forgjengelighet sentralt. Alt som eksisterer er i stadig endring, ingenting er statisk. På samme måte lærer kvantefysikken oss at partikler på subatomært nivå ikke eksisterer i bestemte tilstander, men snarere i sannsynlige tilstander. Den berømte bølge-partikkel-dualiteten antyder for eksempel at partikler også kan oppføre seg som bølger, noe som utfordrer vår tradisjonelle forståelse av fysisk materie.

Prinsippet om gjensidig avhengighet understreker hvordan hvert fenomen henger sammen med alle andre. I kvantefysikken illustrerer fenomenet kvantesammenfiltring et slikt nettverk av relasjoner mellom partikler. Når to partikler er sammenfiltret, påvirker en endring i tilstanden til den ene den andre umiddelbart, selv på store avstander, noe som skaper et bånd som overskrider barrierer i tid og rom.

En viktig del er viet ego-illusjonen (Anatta): Buddhismen lærer oss at følelsen av et separat selv er en illusjon. I kvantefysikken er vår virkelighetsoppfatning like illusorisk. Mange vitenskapelige oppdagelser viser at vår observasjon endrer den observerte virkeligheten. Den berømte dobbeltspalteopplevelsen viser for eksempel hvordan bare det å observere kvantepartikler endrer oppførselen deres.

Når det gjelder meditasjon og mindfulness, er buddhistisk meditativ praksis kjent for å fremme et kontemplativt syn på virkeligheten, noe som gjør det mulig for utøverne å følge veier som går utover tingenes tilsynelatende tilstand. Moderne forskere, som fysikeren David Bohm, har antydet at det vi ser som "virkeligheten", kanskje bare er et overfladisk bilde av en dypere orden, i likhet med bevissthetstilstandene man oppnår gjennom meditasjon.

For å illustrere dette slektskapet kan det være nyttig å nevne dialogen mellom fysikeren Niels Bohr og den buddhistiske filosofen Daisetsu Teitarō Suzuki. Bohr, som regnes som en av kvantefysikkens fedre, fant en overraskende resonans i østlige konsepter. I et av sine berømte sitater sa han

"Fysikk er ikke en beskrivelse av virkeligheten, men en konstruksjon av vår tenkning."

Dette minner om buddhismens syn på persepsjon som en refleksjon av sinnet vårt.

Et annet viktig vitnesbyrd kommer fra fysikeren Fritjof Capra, som i boken "The Tao of Physics" utforsker likhetene mellom moderne fysikk og østlige filosofier, deriblant buddhisme og taoisme. Capra antyder at kvantevirkeligheten gir en tolkning av materien som ikke er en samling faste objekter, men et felt av energier, noe som er i perfekt harmoni med buddhismens tanker om forgjengelighet.

I dette første bindet har vi trukket opp konturene av en dyp og transformativ forbindelse mellom buddhisme og kvantefysikk. Å utforske disse sammenhengene beriker ikke bare vår forståelse av vitenskapen, men inviterer også til dypere refleksjon over hvordan vi oppfatter virkeligheten. I en stadig mer kompleks verden gir...